Svælj

Så er jeg tilbake igjen der jeg startet. Med tre piller i hånda, Jeg må manne meg opp lenge, tre små piller. De vokser i hånda mi, og jeg vet allerede at jeg kommer til å brekke meg så fort jeg får lurt den ene pilla inn. Det blir en kamp, and kamp med to valg. Jeg kan droppe å ta medisinen min og leve med smerter, eller tvinge de i meg. En etter en. Jeg ender opp med å legge fra meg pillene igjen. I kveld, tenker jeg. Da skal jeg ta de.

Som det er ganske lett å forstå så har jeg altså blitt satt på medisiner igjen. Kortison, igjen.

Jeg var inne til kontroll, og prøvene var ikke bra. Det ser ut til at Crohnsen er mye er agressiv enn legen min først hadde trodd. Pga. betennelsesprosenten i kroppen min lurer han også på om det er større deler av fordøyelsessystemet som er skadet og ikke bare tjukktarmen. Planene fremover er å se hvordan det går med meg og kortisonen, og trappe ganske heftig ned ganske fort. Så blir det en ny medisin å prøve etter kortisonen. Han omtalte den som "en slags cellegift" og ordet cellegift gir meg fortsatt frysninger på ryggen. Det kjipe er da at det lille immunforsvaret mitt kommer til å bli tatt knekken på, og blodprosenten min kan bli helt sjuk. ajaj.

GSM eller CDMA?

Jeg har da funnet mitt kall. Jeg har alt for mye fritid om dagen og grubler over ting kanskje ikke alle grubler over. Det har seg sånn at for over ett år siden så fant vi plutselig en gren av slekta vår. De er bosatt i Canada, og heter Rusten til etternavn. Mamma kom over en side for en stund siden hvor det stod "Do you know anything about the Rusten family"? Det visste jo mamma, og det skulle vise seg at mamma og denne personen var ganske nære i slektstreet. Jeremys bestefar og mammas bestefar var søsken. Eller så var det oldefar. Ja, uansett. Mamma begynte da å snakke med denne Jeremy, og etterhvert var vi alle på talefot. Jeg brukte hele sommeren min på å sitte oppe til langt på natt for å snakke med han og lære han norsk gramatikk, mens mamma lokka han hit til Norge. Snakka av og på on face, og til slutt fikk jeg nummeret hans. Der startet mysteriet som jeg, Malin Eila Rusten fant ut av. Jeg kan nemlig motta hans meldinger, men han får ikke mine. Jeg lurer på hvor mange stakkarslige forsøk jeg gjorde før jeg ga litt opp. Jeg skulle ringe Netcom og snakke med de. Men, hehey! Google.com kan så mye mer! Søkte litt rundt og fant ut at abonnomentet hans opererer med et Cdma nettverk, mens Netcom opererer med et Gsm nettverk. TADA! Alt han må gjøre er da å bytte abonnoment, og så er vi på bølgelengde. ..

Så dette har da fyllt mine dager. Nå må jeg finne noe nytt. crap.

Når teppet faller

Du har fått utdelt manus, du har gjort en analyse av karakteren og fomler deg gjennom setningene. Prøver deg fram på bokmål og forskjellige dialekter, kremter litt. Prøver deg litt svakere, for så å snu på hælen og skrike, skrike til lungene må ha luft, og de sukker fornøyd når du endelig puster inn. Du går inn i karakteren. Tar den med hjem til familien. Rundt middagsbordet, på fredagskveldene der "Beat for Beat" starter 19.55 på nrk1. De kjenner deg ikke igjen, det er som om du har tatt på deg en maske. Det er bare jobben, sier du. Sette karakteren sin på prøve, bli kjent med karakteren. Du finner en trygghet i det. En trygghet i å kunne gjemme deg bak en annen, jobbe med en annen karakters følelser, ikke dine egne. Gråte på scenen og late som om det er karakterens tårer, ikke dine egne. Du står opp hver morgen og ser deg selv i speilet. Et lite sekund ser du deg selv, dine egne rynker, du føler på dine egne følelser og hører dine egne tanker. Så dyttes de bort. Karakteren kommer frem igjen. Ned på teateret, opp på scenen. Det nærmer seg premiere, og du gruer deg. Ikke bare fordi du nå skal bli vurdert fra topp til tå, men til det minuttet hvor sceneteppet faller, og du ikke har noen karakter å gjemme deg selv i. Til det minuttet hvor alle ser deg, den virkelige deg. Du føler deg strippet for gjemmesteder, for alternativer. Nå er alt de må ta til takke med deg.

lørdagsprat

Jeg har nettopp rullet meg ut av senga, og endte opp her. I kveld er det Detektivbyrån på Hyd, og jeg slipper å jobbe. Det er krem! Så da tenkte jeg selvfølgelig(som den jenta jeg er) at noen nye klær til i kveld, det hadde gjort seg. Fortsatt salg på hele Maxi, hum. Så ser jeg nedover meg selv. En jazzbukse, en singlet og en hettejakke. Ikke er jeg sminka, ikke er håret kamma. Jeg lukker øynene og tenker tilbake på sist jeg så sånn ut på Maxi. Det var forrige lørdag. Dagen etter jobb eller øl. Jeg tenkte ikke så mye over hvordan jeg så ut den dagen, for som det naive mennesket jeg er så tenkte jeg at sikkert alle så rævva ut på en lørdags formiddag, for så å pønte seg til kvelden. Auda. Jeg vandrer glad og lykkelig inn på Maxi, og det forste jeg møter er støvletter som går helt opp til lysken, floffahår, sminke, parfymelukt, jeans, glitter og stas. Jeg føler meg litt smådum, men dette var jo en jentegjeng der alle la sjela si i å se helt like ut, så alle er garantert ikke sånn! Hah. ALLE er sånn. Unntatt jeg.
..samma faen kan det være. Det er lørdag formiddag, jeg var på jobb i går, og jeg vil ha nye klær.

Å kjempe for noen andre enn seg selv.

Det er ikke mye som gjør meg sint. Jeg er egentlig en veldig lite sinna person. Jeg kan bli skuffa, lei meg og fortvila, men sint er jeg sjelden. For å få meg sint må man kjenne meg, og trykke på de rette knappene. Noen klarer også å finne de uten å kjenne meg særlig godt. Finner de ved å slenge ut lite gjennomtenkte kommentarer. Krenkende kommentarer. Ord og setninger som gjør så vondt inni meg at jeg har lyst til å løpe langt. De gir meg lyst til å gråte i flere timer.

"Vi får se til å sende de jævla negerne tilbake dit de kom fra. Det er jo vi mennesker som er idioter. Ta vare på slikt avskum. Skulle gjort som dyrene, som de andre pattedyrene; støtte de sterke i samfunnet og gi faen i de svake. Bare la de dø egentlig". Jeg kjenner det smeller et sted langt inni meg, jeg tørr ikke åpne munnen i frykt for at det eneste som skal komme ut er et hikst. Det blir feil for meg. Hvorfor skal jeg måtte sitte der å høre på dette? Disse stakkars menneskene som jeg kjemper for, som jeg står opp for, hvorfor skal jeg måtte høre på at de blir hetset? Hetset av èn person som ikke vet hva han snakker om. FNYS.

Når du kjenner forbindelsen mellom øynene og hjernen.

Siden søndag har jeg ikke gjort stort. Eller, jeg har jo ligget i senga først på høyresiden, så venstresiden, så på magen og på ryggen. Jeg har også sittet i senga og rullet rundt i senga. Jeg har dratt på meg influensa med en dash migrene, så her sitter jeg. På Monsen, i ferien. Jeg har aldri hatt influensa før, og det her er heftige greier. For det første hoster jeg, jeg hoster så kraftig at etter en hostekule må jeg på do. Det surkler og piper i brystet mitt, og lungene skriker etter luft. Hele kroppen har tatt pause. Jeg sjangler og er svimmel, og det å kle på meg kan ta en time i og med at jeg trenger pause. Jeg har også feber og i natt svettet jeg så mye at toppen jeg hadde på meg farget av på lakenet. Sist men ikke minst kan jeg ikke bevege øynene mine uten å bevege hodet samtidig. Gjør jeg det, stikker jeg helt ekstremt bak øynene og ned i neserota. hym. I dag kommer mamma heldigvis og henter meg, og det er jeg klar for. Tenkte at det var på tide å dusje også, men lyset på badet vårt har gått. Hurra.


Satt og så etter litt klær på nettet i stad, og kom over denne kjolen:

Hvem er det som vil ha en "vennligst se på skrittet mitt"-kjole?

Ny data, ny dag.

Jeg er SÅ tilbake altså. Det har klødd i fingrene mine den siste tida, men nå som jeg endelig kan skrive har jeg ingenting spennende å si. Jeg har vondt i hodet, spiser popcorn og hører på musikk. Er en smule forbanna fordi Itunes er så lite samarbeidsvillig. Jeg vil ha all den musikken jeg kjøpte på Itunes med mr.mækk tilbake. Jeg har betalt for det! fnys.

Idag skal jeg på jobb på Hydranten igjen, og jeg håper vi kan stenge tidlig. Ja, det gjør jeg. Kan jeg løpe hjem igjen til dataen min som jeg må finne et navn til. Jeg har jo Fån og Mr.Mækk. hym.

Slenger inn et bilde jeg. Er visst det man skal gjøre for å bli toppblogger, så da...gash.